Stillegående milsluker

På norsk jord har vi tidligere kun kjørt 4x4-utgaven, så MT forespurte importøren, Bertel O. Steen, om de hadde en bakhjulsdreven bil vi kunne prøve, og en 113 CDI med BlueEfficiency var tilgjengelig. Dette skal være en av de mest miljø- og drivstoffvennlige utgavene av Vito. @%:Bilen hadde den nest minste tilgjengelige utgaven av 2,2-litersmotoren med en ytelse på 136 hk og 310 Nm dreiemoment. Vito leveres med fem forskjellige motoralternativer, fra 95-225 hk, hvorav tre er 4-sylindrede rekkemotorer og to er V6-motorer. Det foreligger også to girkassealternativer, 6-trinns manuell og 5-trinns automat. Ikke alle motorene kan kombineres med alle girkassene. For de største motorene er kun automatgir tilgjengelig.

Daglig bruk

Testbilen var utstyrt med en norskbygd komfortskillevegg som går litt på bekostning av lasterommet, men til gjengjeld gir den føreren vesentlig bedre arbeidsmiljø.

Det er god plass til førere i alle størrelser, med 20 cm lengdejustering og 12 cm høydejustering av setet. Det er enkelt og greit å finjustere kjøreposisjonen, men sidespeilene kunne vi ønske oss litt større, spesielt ved manøvrering bakover.

Instrumentene er greie å betjene, og informasjonsdisplayet er sentralt plassert med enkel innstilling av informasjon om ønskede data, som forbruk, kjøretid, motorinformasjon etc. På toppen av midtkonsollen finnes en stor praktisk lomme for oppbevaring av dokumenter. Integrert i midtkonsollen sitter en koppholder som holder godt tak i koppen, men med fordel skulle det vært mulig å trekke den litt lengre ut, da større bensinstasjons-pappkrus har litt snau plass.

I motorrommet er det oversiktlig, og alle typer veskekontroll og påfylling er greie å komme til. Bytte av lyspærer bør nok overlates til fagfolk, da en ”urutinert” hånd knapt får plass.

Lasterommet

Den norske komfortveggen bygger dessverre noen centimeter for langt inn i sidedøråpningene, slik at det ikke er mulig å laste inn en europall med litt høyde via de ellers brede sidedørene. Testbilen var utstyrt med topphengslet bakdør, slik at den i utgangspunktet var utstyrt som en typisk håndverkerbil. Originalt er det plass til tre europaller i den lange versjonen som vi kjørte, men om dette er et behov, må originalplassert vegg mellom B-stolpene benyttes. Det er godt med stroppefester i gulvet hvor flere er plassert godt ut i kantene slik at gods ikke blir liggende over festepunktene.

Som ekstrautstyr finnes også praktiske lastsikringsskinner for gulv og sidevegg. Når det gjelder nyttelast er det dessverre forskjell på oppgitt nyttelast i vognkortet og hva vi finner tilgjengelig med full tank. Når vi trekker egenvekt med full dieseltank fra tillatt totalvekt, sitter vi igjen med 690 kg nyttelast. Vito kan imidlertid bestilles i en versjon med høyere totalvekt og større lastekapasitet.

Kjøreopplevelse

Som en samlet nyttekjøretøypresse har gjentatt til det kjedsommelige, er støynivået på personbilnivå. Også fjæringskomforten som ble oppgradert sist høst, merkes godt. Enten bilen kjøres med eller uten last, er kjøreopplevelsen behagelig, og bilen blir ikke stumpete uten last slik andre biler i klassen har en tendens til å bli. Motoren er mer enn sterk nok for kjøring med last i kupert terreng, og drivstofforbruket på vår testrunde er det ikke noe å si på - 0,68 l/mil er for denne bilen godt under EU-normen for blandet kjøring.

Kjøringen foregikk i oppholdsvær, med sterke vindkast og 10°C. Ettersom sidepanelene utgjør et ganske stort vindfang, var det enkelt å kjenne kastene i bilen, men uten at det virket dramatisk på noen måte. Kjøringen ble foretatt uten noen store hindringer, bortsett fra Nes-tunnelen over Sollihøgda som fortsatt er stengt slik at vi måtte kjøre gamleveien tur-retur.