«Gamlefar» Ford vant

Vi kommer tilbake med mer om Ford og vinnerbilen, men først litt om testprosedyrene.

Under årets test ble de statiske kontrollene, bykjøring og kjøring på småveier, samt endel praktiske tester som støykontroll og kontroll av akselerasjon utført i Helsinki-området. Da Helsinki etter hvert har fått en relativt tung trafikkbelastning i sentrumsområdet, har testledelsen i år valgt å legge ruten til drabantbyene slik at de forskjellige bilene skal få så like forhold som mulig, uten å måtte stange i kø halve dagen.

Etter at de innledende testene ble utført gikk turen nordover. Måling av drivstofforbruket over en strekning på drøye 60 mil var hovedformålet. Avslutningsvis ble det gjennomført kjøring på bane, samt uten last på veier.

12 testførere

Under årets test ble bilene kjørt av førere fra seks europeiske land, Norge, Sverige, Finland, Irland, Tyskland og Bulgaria. Det var hele 12 testførere i aksjon som har delt ut poeng på de forskjellige delstrekningene, men ikke alle førere har deltatt i alle tester. Den største poengforskjellen finner vi under punktet hytteoppvarming. Samtlige testbiler var utstyrt med en form for tilleggsvarmer. Noen av disse var ettermontert i Finland, men de aller fleste kom ferdig fra fabrikk. Det kaldeste området vi kjørte gjennom under årets test var nær 30 minusgrader C, mens den kaldeste starten ble testet i -20 grader C.

Én bil som lå jevnt høyt i alle deltester, bortsett fra drivstofforbruk, var Iveco Daily. Bilen som deltok i testen var utstyrt med tvillinghjul, noe som koster vekt og friksjon, samt at den hadde 3-liters motor på 146 hk. Iveco har også en 2,3-liters motor med omtrent de samme ytelsene tilgjengelig. Disse valgene koster drivstoff, og forklarer noe av forskjellene i kategorien drivstofforbruk.

En annen bil som kanskje forbauser mange lesere, er vinneren Ford Transit. Dette er den «eldste» bilen under årets test, men det er kun utenpå. Drivlinjen var ny sist høst, faktisk sitter den samme grunnmotoren også i Citroën Jumper. Den nye versjonen av Ford Transit blir introdusert senere i år, og MT har forhåndsomtale på side 74 i denne utgaven. Denne bilen vil i prinsipp ha den samme drivlinjen som Transit’en under årets Arctic Test hadde.

Citroën Jumper/Peugeot Boxer

Her var det Citroën som deltok på vegne av disse to bilene. Av kommentarene fra førerne får spesielt sidespeilene skryt. De gir god oversikt samtidig som det er gode justeringsmuligheter for speilene. Også det at bilen hadde vindu i skilleveggen og sidedørene, satte enkelte førere pris på. Dette gjorde at sikt spesielt mot høyre var noe bedre i uoversiktlige kryss ettersom nettopp sikt mot høyre var noe begrenset av sidedørenes utforming. Forover hadde bilen bra sikt, og den såkalte «Madelene-testen» viste at den har best sikt rett foran bilen.

Et punkt designerne burde se nærmere på, er plasseringen av pedalene. Flere av sjåførene med en skostørrelser større enn undertegnedes 42, hadde problemer med plass til føttene under kjøringen. At pedalsettet også var litt sidestilt i forhold til normal beinstilling, ble også kommentert av flere førere.

Motorstyrke ved lave turtall ble kommentert som positivt, men motorstøyen var litt generende.

Fiat Ducato

Ettersom denne bilen stort sett har samme grunnkonstruksjon som Citroën, er det mange av de samme kommentarene vi finner hos testførerne. Motoren skiller seg fra PSA, og bilen hadde sammen med Ford lavest drivstofforbruk i testen. Under bykjøringen hadde Ducato det laveste forbruket av alle deltagerne. Dreiemomentet ved lave turtall ble også kommentert som positivt for denne motoren, spesielt under bykjøringen med mye start og stopp, samt kjøring i lave hastigheter.

Fjæringen i både PSA og Ducato ble kommentert som noe hard, selv med 600 kg last over bakakselen.

Ford Transit

Transit scoret jevnt med poeng i de aller fleste kategoriene, og da poengene i Finland var utdelt hadde bilen oppnådd flest poeng av samtlige testbiler.

På punktet støy utmerket Transit seg meget positivt. Ofte er støy et diskusjonstema. Ørene og desibelmålerne er ofte ikke helt samstemte. Men denne gangen indikerte imidlertid både instrumentene og førernes kommentarer de samme resultatene; Ford har en motor som utvikler lite støy, samtidig som bilen har god støyisolering. Også girkassen får positive kommentarer, det er lett å skifte gir, samtidig som kassen er presis.

På minussiden ble stiv rattstamme notert hos flere testførere. Dette er imidlertid noe Ford allerede har gjort noe med i de nye bilene som lanseres senere i år.

Iveco Daily

Siste generasjon av Daily ble lansert sist høst, noe som var en stor forbedring av bilen. At den kraftige 3-liters motoren Iveco stilte med i Finland var populær blant førerne, er hevet over enhver tvil. Under bykjøringen var det hele syv førere som hadde notert dette som positivt, og under landeveiskjøringen hadde fire førere bemerket dette spesielt.

Positive kommentarer på støynivået og stabiliteten hadde også førerne. Tvillinghjulene gjør at, spesielt på bar vei, bilen får bedre stabilitet. Samtidig gir bilen fremdeles en følelse av å kjøre lastebil. Dette er muligens en kombinasjon av at bilen har en stiv rammeoppbygging, og at testbilen hadde luftfjæret sete.

Endel førere, spesielt de lange, kunne godt tenkt seg en høyere frontrute fremfor hyllen over vinduet.  

Mercedes-Benz Sprinter

Sprinter deler plattform med VW Crafter. Drivlinje, noen interiørdetaljer, samt bilenes front er det som i all vesentlighet skiller disse to bilmodellene.

Mercedes-motoren får skryt av førerne for sin elastisitet, og den henter seg fint inn selv om den blir sluppet helt ned i ca. 1100 o/min. Sprinter havner i toppen både ved by- og landeveiskjøring når det gjelder førerpoeng. Bilen har fått stikkord som komfortabel, lavt støynivå, sitteposisjon og oppvarming som plusser fra førerne.

Enkelte førere mener innslagspunktet til ESP-systemet skjedde litt tidlig.

En av testførerne var over to meter høy, og vedkommende ønsket litt mer innvendig høyde.

Nissan NV400/Opel Movano/Renault Master

Nissan er en helt ny bil på det norske markedet, men i bunn og grunn er den bygd på en Renault Master/Opel Movano. Det er litt større utvendige forskjeller i Nissan-fronten enn de to andre. Ellers er spesifikasjonen bortimot identiske. Under Arctic Test stilte Nissan med en motorversjon med litt mindre effektuttak, 125 hk, mens Opel stilte med 145- hestersmotoren.

NV 400 hadde få km på telleren, noe som muligens var årsaken til at girkassen føltes trang og litt vrien å få i enkelte gir. Undertegnede følte at den var vesentlig bedre den siste testdagen etter å ha blitt kjørt nær 1000 km. Skiftemekanismen var da trolig blitt litt «innkjørt». Bilens styring fikk positive tilbakemeldinger. Også de mange oppbevaringsrommene som disse tre bilene har, ble positivt bemerket.

Under kjøring på dårlige veier ga fjæringen en vibrasjon i bilen.

I Norge står ikke Master med kombinasjonen L2H2 og 146 hk-motor på programmet. L2H2 leveres med 125 hk-motor, og 146 hk-motoren leveres med L3H3-utgaven. I tabellen har vi derfor valgt den noe mindre motoren (samme som i Nissan), og med samme chassis som deltok under Opel-logo i testen.

Den kraftigere 146 hk-motoren får kommentarer som sterk og fleksibel fra testførerne. Interiøret ses på som praktisk, samtidig som setene og styringen får plusspoeng.

VW Crafter

I Norge er ikke 143 hk BMT på listen over motoralternativ, men i prisoversikten benytter vi i stedet 163 hk-versjonen. Bortsett fra motoriseringen, var det få forskjeller på de to utgavene av VW Crafter som deltok under årets Arctic Van Test. Generelt trives disse motorene best med litt turtall, og testførerne var enige i at 143 hk-motoren absolutt klarte arbeidsoppgaven på en tilfredsstillende måte. Mer overraskende var det at de to motorene hadde identisk forbruk. Enda mer overraskende at de brukte like mye under bykjøring som på landeveien, 1,03 liter på mila uansett. Noe av BMT-fordelene forsvant ved at Start–Stopp funksjonen sluttet å fungere ved ca. -5 grader C. Det betyr at det kun var under deler av bykjøringsdagen denne funksjonen var aktiv, da mesteparten av årets Arctic Test bød på rundt -15 grader C. Når det gjelder førerplass og bilens øvrige funksjoner, er disse mer eller mindre lik Sprinter.

Service og vedlikehold

Et viktig punkt for alle som skal eie en varebil, er at bilen får utført oppdragene uten uforutsette stopp eller ståtid.

De fleste leverandørene tilbyr gode service- og vedlikeholdsavtaler, men det er store prisforskjeller. Vi spurte etter service- og vedlikeholdskostnader for en bil som skal kjøre 60.000 km/år i tre år, og har kalkulert poengene ut fra disse kriteriene. Den rimeligste leverandøren har en vedlikeholdskostnad på 18 øre pr. km, mens den dyreste avtalen koster 52 øre pr. kilometer. Alle leverandørene har i utgangspunktet minst fem år eller 100.000 km garanti, men Mercedes og Opel oppgir også at de har en toårig/ubegrenset km-garanti. VW har fem år eller 250.000 km garanti. Enkelte leverandører opererer knappest med rene serviceavtaler, og den mest spesielle har Peugeot med tre år eller 45.000 km inkludert i bilens pris.

Seierherren

Det deles ut mange poeng under Arctic Test, og det blir mange delvinnere, men når alle de forskjellige delene slås sammen, og informasjon fra de norske importørene er innhentet, sitter vi igjen med én vinner. Vinnerbilen er ikke nødvendigvis den rimeligste bilen å eie.

På årets test kom Ford Transit best ut og ble vinneren. Ford fikk 190 av 220 oppnåelige poeng. På andreplass kom Volkswagen, og Fiat og Mercedes havnet like bak. Om vi studerer alle de forskjellige delene i testen, har samtlige biler topp- og bunnplasseringer.

Det vil alltid være faktorer vi ikke kan, eller har mulighet til, ta hensyn til i en slik test. Denne testen kan imidlertid være med på å belyse viktige kriterier for kunder som er på jakt etter 3,5-tonns varebiler.