Fjellrunde med fraspark

Opprinnelig hadde vi tenkt å la den få vise om den kan erklæres for god vinterbil. Nå ble det litt sent for det. Men forøvrig kan vi erklære litt av hvert på grunnlag av ganske ferske erfaringer.

Hakket i plata hos oss etter kjøringer av de tidligere utgaver av L200, har vært den upassende surrelyden i manifolden, eller eksosanlegget. Det var en lyd som ikke var særlig god for øret, og den passet ikke for en tøff pick-up som L200 i virkeligheten er.

I denne siste utgaven av bilen med motor på nesten 180 hk, var surrelyden helt borte. I den forrige ”sterke” med motor på 167 hk var den nesten borte. Dessuten, i den nye hører man ikke motoren i marsjfart på høygir, og det kommer ikke av ekstrem hjulstøy. Kabinen er meget godt lydisolert, men man hører fortsatt at bilen har bakaksel og sidespeil som lager litt uunngåelig vindsus. Men det er ikke plagsomt.

Kjøreinntrykket

Bilen har en god og presis styring. På brede dekk med skarp skulder, påvirkes retningsstabiliteten av ”spor” i veibanen forårsaket av vogntogvekter opptil 56 tonn og piggslitasje. Føreren må holde en hånd på rattet og korrigere kursen av og til, men det er ikke en mer energisugende jobb enn det er i en moderne personbil med like brede dekk.

Fjæringen i moderne pick-up’er gir ikke lenger en skjelvende og ristene tilværelse bak rattet selv på norsk landevei. Konstruktørene har jobbet med fjærer, ramme og støtdempere, og det gir alltid resultater. Det kommer til å bli enda bedre etterhvert, for nå er konkurransen i pickup-markedet knallhard. Den blir trolig enda hardere når Volkswagen Amarok kommer.

L200 har en relativt myk fjæring. Føreren kan legge igjen nyrebeltet hjemme. Bakakselen som skal tåle bortimot et tonn nyttelast, må selvfølgelig være dimensjonert deretter, og da blir støtdempertilpasningen desto viktigere. De er godt tilpasset i denne bilen og gir ikke den upopulære vippebevegelsen som også kan oppleves som slag, eller hestespark i nakken på sjåføren.

Komfort er ikke et problem for Mitsubishi L200, og etter en prøvetur på vel 80 mil var undertegnedes to svake punkter, nakke og gassfot, helt i orden.

Drivlinjen

Vi skal ikke gå i detalj, men komponenten som gjør en prøvetur med L200 til en frydefull opplevelse, er motoren på 180 hk og 400 Nm. Det betyr i praksis ”kraftoverskudd” som gjør bilen lettkjørt og morsom. Kropp og sjel slipper å stramme muskler og nerver for å hjelpe bilen fram der det er litt tungt; et par millimeter gass i L200 med denne motoren gjør at kroppen opplever noe den liker godt, en passelig dose G-kraft i lengderetningen. Man behøver sjelden fullgass. Unntaket kan være forbikjøring av vogntog. Da må sjåføren holde begge hendene på rattet og se på nåla. Er man sløv på dette området, kan man lett bli fotgjenger en god stund.

Vi nevner kort at bilen hadde automatkasse, elektronisk styrt og med meget fine egenskaper. Og bare for å ha sagt det nok en gang, en ekte, fullblods offroader, noe L200 også er, skal ha automatkasse og reduksjonsgir. Ellers har den ikke noe i en sanddyne, eller steinur å gjøre. Lå oss også utheve med tykke bokstaver at bilen har ESP-system. Den var etter hva vi vet den første pick-up 4x4 som kom med det. Nå har den vel fått en kompis på det området i den nye Nissan Navara.

Forbruk

En 2,5-liter på 180 hk drar litt diesel hvis føreren lar seg friste til å oppleve G-krefter. På den faste måleetappen fra Dombås til Kolbotn kjørte vi disiplinert og dermed litt kjedelig. Dessuten kjørte vi uten last, bare med passasjer og50 kgbagasje inkludert verktøyskrin o.l. Totalvekten var2200 kg.

På den faste måledistansen fra Dombås til Kolbotn pluss litt småkjøring til slutt, vel 36 mil, brukte bilen i gjennomsnitt 0,81 lit/mil. Det rimer ganske bra med den forrige målingen med L200 i mars måned 2008 med 167 hk motor, sterk kulde og totalvekt2350 kg. Da ble forbruket målt til 0,85 lit/mil.

Alle som har lignende biler, pick-ups, eller SUV’er, vet at her er det liten grunn til å klage.