Sjøtransportens brukerbetaling inn i kommunekassen?

JUSHJØRNET: Havneinfrastrukturen i Norge er i stor grad finansiert gjennom brukerbetaling og havnenes forvaltning av opparbeidet kapital. Med ny havne- og farvannslov kan kommunen ta ut utbytte av verdiene som er opparbeidet. Spørsmålet er om dette fører til økte priser for brukerne av havnen.

Publisert

Jushjørnet

Jushjørnet

Jushjørnet er levert av advokatene i Bauta advokatfirma AS. Co. Bauta er et advokatfirma spesialisert innen sjøtransport og havn, miljø og eiendom. Kompetanseområdene er satt sammen for å dekke juridiske områder som overlapper hverandre i stadig større grad. Denne artikkelen er skrevet av advokat Elisabeth Voldsund. elisabeth@bauta.no

I motsetning til finansiering av infrastrukturen på vei og bane, er sjøtransporten i stor grad selvfinansierende. Brukerbetalingen var tidligere underlagt et strengt vern og det var få muligheter for kommunen til å benytte kapitalen til annet enn havneformål. I praksis var det et utbytteforbud for kommunen som eier. Dette er i nå endret i vesentlig grad.

Politiske målsetninger

Bak de politiske målsetningene om økt sjøtransport ligger en forutsetning om at havnene er effektive omlastningsterminaler og at de fungerer som ett knutepunkt i logistikk-kjeden. I tillegg trenger man en desentralisert havnestruktur. Dette vil kunne gi reduserte transportkostnader for næringslivet, ha en positiv miljøeffekt og lette kapasitetsproblemene i deler av veinettet. I dag anløper godsskip om lag 3000 ulike anløpspunkter langs kysten årlig.

Å opprettholde eller styrke en slik rolle forutsetter økonomi til å følge den teknologiske utviklingen og ha nødvendig kapital til investering eller oppgradering av infrastrukturen.

Samtidig har lovgiver gitt tillatelse til at kommunene som eiere kan ta utbytte fra den kommunale havnevirksomheten. Dels av hensyn til det kommunale selvstyret, hvor begrensninger krever særskilt begrunnelse. Og dels ut fra en tankegang om at skjerming av kapitalen fører til investeringer som ikke er de mest effektive eller samfunnsmessige mest lønnsomme.

Trusselen om kommunalt utbytte, der kapitalen brukes til helt andre formål enn til brukerne av havna, gjør at havnene bør ha velbegrunnede langsiktige planer og kunne underbygge disse gjennom eksempelvis samfunnsøkonomisk lønnsomhetsvurderinger.

Havnevirksomhet

Utbyttereglene gjelder for inntekter og kapital i havnevirksomheten. Havnevirksomhet i denne sammenheng retter seg mot drift av havn som er åpen for alminnelig trafikk og salg av tjenester knyttet til driften - eksempelvis operatørvirksomhet, gods- og passasjerhåndtering. Men også eiendomsforvaltning. Virksomhet som er nært knyttet opp mot dette avhengig av hvor nær tilknytting det har til den ordinære havnevirksomheten, om brukerne har direkte nytte av det og om det gir havnen økte midler.

Skranker for utbytte

Selv om kommunen som eier i utgangspunktet står fritt til å bruke verdiene i havnevirksomheten til de formål de ønsker, er det noen skranker gjennom utbyttereglene.

For det første skal det etter en eventuell utdeling være igjen tilstrekkelige midler til forsvarlig drift og vedlikehold av havnen. Dette må anses som et nivåkrav til drift og vedlikehold av havnen og som krav til kvalitet på utstyr, kaier og annen infrastruktur.

For det andre må det settes av tilstrekkelige midler til investeringer som er direkte knyttet til tjenesteyting rettet mot fartøy, gods- og passasjerhåndtering. Eksempelvis kaianlegg, ramper, lageranlegg og så videre.

Hva som er tilstrekkelig skal vurderes opp mot lovens formål om å fremme sjøtransport og legge til rette for effektiv, sikker og miljøvennlig drift av havn, samtidig som det skal tas hensyn til et konkurransedyktig næringsliv.

Det skal blant annet også tas hensyn til at investeringer som fører til overkapasitet kan føre til høye havnevederlag og manglende investeringer kan føre til ineffektivitet. Det må finnes en balansegang der med andre ord.

Til sist kan det ikke tas ut utbytte med mindre gjenværende egenkapital er forsvarlig ut fra risikoen ved og omfanget av havnevirksomheten.

Øvrige skranker

For havner som er aksjeselskap eller interkommunale selskap gjelder i tillegg selskapsrettslige begrensninger for utdeling av utbytte.

For kommunale foretak, interkommunalt selskap eller aksjeselskap følger det i tillegg av havne- og farvannsloven at utbytte bare kan besluttes av eierorganet etter forslag fra styret. Styret må da kunne stå inne for at det er satt av tilstrekkelig med midler.

Kommunen som eier

Havnetjenestene skal kunne utøves så effektivt som mulig med eksisterende utstyr og infrastruktur, samtidig som omfanget havnevirksomheten vil ligge innenfor rammen av det havnetilbudet eierne har bestemt seg for å tilby brukerne.

Kommunen som eier kan nedjustere omfanget av havnen eller havnevirksomheten. Forhåpentligvis skjer ikke dette ut fra en motivasjon om økt utbytte.

Tautrekking mellom ulike interesser

Et ansvarlig eierskap innbefatter at kommunen ser betydningen av havnen både regionalt og nasjonalt. Havnene er en forutsetning for aktivitet og vekst i mange viktige næringer ut over sjøtransporten. Havnene skaper aktivitet som gir skatteinntekter og har en betydning både for næringsutvikling og redusert transport på veiene.

Det må også tas i betraktning at havnene står overfor kapitalkrevende endringer. Blant annet gjennom digitalisering og teknologisk utvikling av havnetjenester, samt klimagasskutt for transportsektoren. Og ikke minst byutvikling som kan føre til et behov for å flytte havnen ut av sentrum.

I utgangspunktet trenger det ikke være slik at et utbytte i seg selv føre til økte priser for brukerne. Slike konsekvenser kan tyde på at det ikke er avsatt nok midler til drift og investeringer. Det kan også være et tegn på at det er utfordrende for havnen å håndtere de transportpolitiske utfordringene de er satt til å håndtere ut fra sin samfunnsrolle og en ubalanse til fordel for kommunens ønske om utbytte.

Powered by Labrador CMS