Kong Vinter avdekket ingen svakheter

Fjelltesten er først og fremst en to-ukers prøve på hvordan en bil klarer seg i konstant kalde forhold i høyfjellet, men også på hvordan den takler å komme opp fra fuktig kystklima til sprengkulde på fjellet. Testen stiller flere spørsmål: Starter bilen i kulde uten blokkvarmer, holder den føreren varm, rutene rene, og kommer den frem og opp med last, eller blir den stående og spinne?

Volkswagen Transporter 4x2 ble introdusert sist høst. Den har en hypermoderne motor, men moderne dieselmotorer gir fra seg lite varme, så det undertegnede fryktet, var å måtte kjøre testen i varmdress.

Det har hendt oss før i biler med ”standard” varmeanlegg, og det reduserer opplevelsen ved å prøve en ny bil i vinterlandet Norge. Men allerede overskriften antyder denne gangen at årets Fjelltest-bil klarte seg bra. @mellom:Kaldstarter

En av deltestene er å prøve evnen til å kaldstarte. Bilen blir kjørt opp til Hjerkinn og parkert i tre-fire døgn. Denne gangen ble det tre, og temperaturen varierte mellom minus 15 og minus 18 grader. Den var 18 ”blå” i startøyeblikket. Glødingen varte i fem sekunder, så ”fyrte” motoren, lot være å harke, ingen knakking, gikk ikke opp på høyt turtall, men jevnt og fint på normal tomgang. Vi satte ventilasjonsvifta på trinn to, all luft opp på frontruta, resirkulerte lufta, og etter tre minutter var avisingen i gang. Det var som sagt minus 18. Vi var tilfreds.

Senere i testsyklusen ble det nødvendig å starte motoren i minus 23. Det likte vi egentlig ikke, men bilen hadde ikke blokkvarmer. Vi merket at startmotoren måtte ta i litt mer, men det ble opplevd som en uproblematisk kaldstart. En ”kaldklang” i eksosanlegget var det eneste uvanlige, men det varte kun kort tid. Clutchpedal og girskiftoverføring var upåvirket og overraskende lett.

Fra kyst til fjell

Som vanlig i deltesten som prøver evnen til å tåle overgangen fra fuktige forhold til sprengkulde, ble bilen kjørt ned fra fjellet til Skålvikfjorden på Nordmøre. Der var det mye snø, og bare tre varmegrader, men luftfuktigheten var relativt høy. Bilen ble kjørt noen småturer i issørpe, men sto i det vesentlige parkert i nesten to døgn.

Bakgrunn for denne deltesten er problemer vi tidligere har opplevd på vei fra kysten og opp på fjellet. Det har vært motorstopp, treg clutchoverføring og fastfrosset giroverføring både med stag og wire/strømpe på automatkasse.

Å få problemer oppe i Drivdalen er ikke trivelig, og vi hadde klær med som tåler polarkulde. Vi må likevel innrømme at vi ble litt spent da kvikksølvet sank til minus 27 øverst i Drivdalen (minus 24 oppe på fjellet). Men den nye Transporter hadde ingen merkbare problem.

Varmeanlegget

VW Transporter har en standard ekstravarmer som trer i funksjon en liten stund etter kaldstart. Ved temperatur rundt minus 20 tar det naturlig nok noen minutter før anlegget gir varmluft. Først skal det jo oppnå null.

Vår lille frykt for å måtte kjøre testen i varmdress, forsvant allerede på turen nordover fra Kolbotn. Først konstaterte vi at det var godt og varmt ved kjøring i minus 15, deretter i minus 23. Da vi kjørte ned Gudbrandsdalen på vei hjem til Kolbotn, var det fra Dovreskogen og nesten til Otta minus 36. Da skrudde vi opp ventilasjonsvifta på trinn to, men behøvde ikke å koble inn setevarmen.

Vi satt selvfølgelig ikke bare i skjorteermene. Vi hadde genser og en varm jakke. Antagelig hadde det gått bra bare med en varm genser. Med stillongs hadde beina ikke noe problem, frontruta og høyre siderute var rene for rim. Venstre siderute hadde noen frostroser, men de hindret ikke klar sikt til sidespeilet.

Fremkommelighet

Bilen var en 4x2-utgave, og fremkommeligheten på diverse underlag avhenger av dekkene. Bilen hadde bra, piggfrie vinterdekk, men ikke typiske snødekk. Det merket vi et par ganger da mønsteret gikk fullt av snø.

Når det gjelder fremkommelighet ble testen en ”fiasko” på grunn av det kalde været. Fjelltesten inneholder tradisjonelt en klatreprøve opp fra Otta til Mysusæter. Den kan ved nullføre være ganske krevende. Nå kjørte vi opp de første og verste hårnålssvingene. Et par ganger lyste ESP-lampa et øyeblikk. Prøven var under de kalde forholdene ingen match for denne bilen, selv med nesten500 kglast. Vi snudde og kjørte ned igjen med en småekkel følelse av ”uforrettet sak”.

Forbruk

Da vi hentet bilen var den gått rundt 300 mil. Det er for lite for en testbil. Med uinnkjørt motor, vinterdiesel og råkaldt vær, burde man ikke offentliggjøre resultater fra forbruksmålinger. Men når resultatene ikke er ødeleggende for bilens rykte, gjør vi det.

Bilen veide under kjøringen2240 kg. Første måling foretok vi under turen til kysten. Vi fylte opp tanken i Surnadal, kjørte til Skålvikfjorden med litt småkjøring der, for så å kjøre til Dombås via Sunndal og Oppdal. Det blir mye motbakke. På de 31,64 milene brukte den nye 2-literen30,03 liter. Det gir et snitt på 0,95 lit/mil.

Så målte vi forbruket på siste etappe fra Dombås til Kolbotn og kjørte motorveistrekningene i 100, til sammen 36,22 mil. Forbruket ble29,14 liter. Snittet blir 0,80 lit/mil. Alt tatt i betraktning, inkludert temperaturer mellom minus 18 og 36, må vi erklære at forbruket er et godt argument til fordel for bilen.