To klasser - én klar vinner

Årets Arctic Test var spesielt rettet mot økonomi og miljø. I invitasjonen ble det lagt vekt på følgende: Hvilken varebil kan transportere 500 kg last fra Helsinki til Oulo rimeligst og mest miljøvennlig. Dette skulle vektlegges sammen med de vanlige kriteriene under Arctic Test, hvor vinterfenomener som kulde og frosset vann i forskjellige former er vesentlige.

Publisert Sist oppdatert

MT velger i år å dele deltagerne inn i to klasser ettersom det er vrient å sammenligne de fem kjøretøyene på helt lik linje. Årets deltagere er: 1) Rumenske Dacia Logan (eid av Renault), en bil og et bilmerke som er ukjent på de norske veiene. Mye tyder også på at den vil forbli ukjent siden det ikke foreligger noen planer om å ta opp bilen i programmet til Renault i Norge. 2) Nye Fiat Doblò som etter programmet vil bli introdusert på det norske markedet i juni. 3) Årets Van of the Year, Nissan NV200, som også etter all sannsynlighet blir å finne i butikkene fra juni måned. De to tyngste bilene i testen er velkjente biler for de fleste, nemlig 4) Ford Transit Econetic og nye 5) VW Transporter.

Som vanlig ble testen innledet med statiske kontroller i Helsinki med påfølgende bykjøring før blikket ble rettet mot nordligere breddegrader.

Resultatene

Ettersom hele tre av bilene ennå ikke er i salg i Norge, og priser, servicekostnader etc. ikke er klare hverken for NV200 eller Doblò, har vi i år basert alle resultater på målinger og poenggivninger som ble utført i Finland. Det som slår oss, er at tendensene fra de seneste testene med rekordjevne resultater fortsetter. Når man bare ser på kjøretøyene, er det vrient å skjønne at det kun skiller tre poeng mellom Fiat Doblò, Nissan NV 200 og Dacia Logan.

Det som skjer i praksis, er at en rekke enkeltresultater slås sammen, og en bil som Dacia Logan som i utgangspunktet virker som et gufs fra fortiden, skårer bra på noen enkeltresultater. For eksempel har Dacia en moderne dieselmotor som sammen med lav egenvekt og lav luftmotstand gir det beste drivstoffresultatet i testen. Etter ”europeiske” normer blir drivstofforbruk vektet ved at bilen som bruker minst drivstoff får maks. score, mens de andre bilene får to poeng mindre pr. plass i rekkefølgen de kommer i. Drivstoffmålingene blir dobbeltkontrollert ved at testførerne kjører bilene på strekningen fra Helsinki til Oulo, og på returen fra Isosyöte mot Helsinki kjører fabrikkførene for å kontrollere at tendensene stemmer. På målestrekningen som er nesten 60 mil, bytter seks førere på å kjøre bilene. Resultatene vil derfor jevne seg ut og gi et snittresultat.

Når vi ser på forskjellene på de to store bilene, er det nesten utelukkende resultatet i førerhusoppvarmingen som blir utslagsgivende. Undertegnede kjørte VW Transporter på denne deltesten og kan ikke gå god for hva som skjedde i førerhuset på Forden, men bilen er utstyrt med en 5 kW Eberspäher dieselvarmer, samme kapasitet som Webasto-varmeren i Transporter. Vi mistenker derfor at varmeren i Transit ikke ble benyttet, eventuelt var i ustand. MTs tidligere prøvekjøringer av Transit viser nemlig at kupévarme er en sterk side ved Transit.

Temperatur og kjøreforhold

Selv om første uken i februar statistisk sett skal være den kaldeste i finske ”Lapland”, var minus 23 grader det kaldeste vi opplevde under årets test. I disse temperaturene var det ingen av bilene som hadde noen nevneverdige problemer. Alle motorene brummet i løpet av maksimum 10 sekunder fra gløding startet. Defrostere fungerte stort sett greit, noe også testene for oppvarming av førerhuset viste.

Veiene i Helsinki området var snødekte, eller glattpolerte med temperaturer på ca. 12-15 minusgrader. Etterhvert som vi beveget oss lengre nordover, ble det mer eller mindre snødekte veier med godt grep. Bilene ble også utsatt for kjøring uten last på små veier med mye snø. Her fant vi de største kjøremessige utslagene, og for eksempel føltes styringen på NV200 litt ufølsom på dette underlaget, mens Fiat’en viste en noe underlig tendens til å slippe med bakhjulene under nedbremsing. Det kjentes ut som om bremsene tok litt for kraftig på bakhjulene, som om bremsekraftventilen ikke doserte fint nok for ulastet bil på snø.

Bykjøring

I år ble bykjøringen foretatt på en mandag mot tidligere år hvor vi har kjørt deltesten på lørdager. For å slippe å stå og stange i lange køer ble ruten lagt litt om, og kjøringen i den indre bykjernen ble noe forkortet og erstattet av noe mer kjøring i sentrumskjernene til Helsinkis forsteder Vantaa og Espoo.

Som ifjor var det et VW-produkt som sanket flest førerpoeng. Testførerne fremhevet spesielt motor og dreiemomentet samt styringen. Et annet moment er girskift-indikatoren som testpanelet fant mest anvendelig. Føreren får god indikasjon på når det er på tide å gire opp eller ned. I Ford Transit får føreren kun beskjed om å gire opp, noe som konsekvent skjer allerede ved ca. 1600 o/min. I et bymiljø er dette ofte for tidlig. Dersom føreren konsekvent forsøker å gire opp når indikatoren lyser, vil han i mange tilfeller måtte gire rett ned igjen, eller i ytterste konsekvens kvele motoren. Dacia’en er totalt fri for denne type raffinementer. Hos Fiat og Nissan fungerte indikatorene greit, men noen førere ønsket indikatorene plassert annerledes, eller ha større symboler.

Fiat Doblò var den eneste av testbilene utstyrt med start stopp-funksjon. I 12-15 minusgrader var det ikke mange lyskryssene på rad før beskjeden kom opp om at denne funksjonen var utilgjengelig pga. lavt strømnivå i batteriet. Ellers ble Doblò berømmet for kjørekomforten, styringen og veigrepet, mens stor svingradius, den største i testen, kom på minussiden ved siden av at førere med store sko syntes det ble trangt mellom pedalene.

Dacia ble berømmet for å være enkel å kjøre og for å ha en girkasse med utvekslinger som passet bra for bykjøring. På minussiden slet bakfjæringen med testlasten på500 kg, samt at speilene er små og gir dårlig overblikk.

Ford Transit ble også berømmet for girkasse og girskift, men enkelte førere savnet et sted å hvile venstrefoten på.

Nissan NV200 fikk god omtale for innsteg, førerkomfort og å være lett manøvrerbar i trange bymiljøer. På minussiden finner vi kommentarer som oppførsel på glatte veier og for lett styring som kan virke upresis.

Landeveiskjøring

Igjen finner vi VW Transporter på topp, hårfint foran Fiat Doblo.

Dacia er den bilen som ut ifra forventningene har overrasket undertegnede mest i positiv retning, i løpet av de 12 Arctic Van Tester som jeg har deltatt på. Den er jevnt over grei å kjøre, man finner akkurat det man trenger, men ikke noe mer. Det er god plass til føreren, og de lange førerne berømmet takhøyden. Bilen er utstyrt med den samme Renault-motoren som bl.a. Nissan NV200, en tipp topp moderne 1,5-liters motor. Jeg ville ikke valgt denne bilen om jeg skulle kjøre lange strekninger, eller sitte i bilen mesteparten av dagen, men som en rimelig nr. 2 bil, eller i en bedrift som trenger å frakte litt gods av og til, vil den fungere utmerket.

Fiat Doblò er ”den nyeste” av alle bilene under årets test, faktisk ankom testbilen som flyfrakt direkte fra fabrikken. Den ble berømt for å ha et godt utstyrsnivå, god førerkomfort, godt og fleksibelt momentområde som gjør at føreren ikke trenger å gire ved kortvarige hastighetsendringer i trafikken, god fjæring, selv med500 kglast. På minussiden var det spesielt noen eldre førere som syntes instrumenteringen var vrien å lese. Ved kjøring uten last ble også bakenden noe lett og oppførte seg litt vinglete.

Ford Transit er en gjenganger under Arctic Test. Den finske fabrikksjåføren er sammen med testkoordinatorHeikki Laurellden eneste personen som har deltatt på hver ensete Arctic Van Test. Årets deltager var den miljøvennlige Econetic-utgaven. Den skårer høyt på motor og girkasse og for de beste speilene i testen. På minussiden finner vi et punkt som vi tidligere har berømt hos Ford, nemlig førersetet. Setet har tradisjonelt sett vært et av de beste, men under siste facelift er det skjedd noe med utformingen av seteryggen som gjør at den ikke lenger er blant favorittsetene. Justering av rattstammen sto også på enkelte føreres ønskeliste.

Nissan NV200 sanker berømmelse for førerkomfort og for klimakontrollanlegget som er oversiktlig og lett å betjene. Turtelleren som er en digital horisontal søyle, falt ikke i smak hos enkelte eldre førere. De mente den ble for liten og uoversiktlig. Et skikkelig turtallsinstrument mente de burde stå høyt på listen over oppgraderinger. I denne bilen fant vi også det eneste kulderelaterte problemet under årets test. Defrosteren hadde problemer med å holde sidevinduene fri for is når gradestokken nærmet seg 20 minusgrader.

VW Transporter gir et godt inntrykk ved å virke robust og for å ha enkle, oversiktlige instrumenter. Motor og førermiljø får høyest score blant testbilene. Speil og sikt mot høyre står på førernes minusside.

Drivstofføkonomi

At drivstofforbruk er et viktig element for bilkjøpere, har lenge vært kjent, men med dagens miljøfokus blir forbruket også viktig for produsentene. Når det innføres en gjennomsnitts CO2-utslippsnorm på 120 g/km for hele produsentens modellprogram, betyr det at forbruk og utslipp må kuttes hardt for enkelte produsenter. Dette betyr ikke at enhver bil skal ha maks 120 g/km. Eksempelvis, om en småbil slipper ut 89 g/km og en annen slipper ut 151 g/km blir snittet for disse 120 g/km, og produsenten oppfyller normen.

Under årets test hadde vi den interessante situasjonen at to av bilene hadde samme motor, nemlig Dacia og Nissan. Det var også disse to som hadde lavest forbruk, men Nissan NV200 brukte0,06 litermer på mila enn Dacia’en. Trolig er det en kombinasjon av noe høyere totalvekt og et større karosseri som utgjør forskjellen. Fiat lå litt over disse to, men motoren var ikke innkjørt og totalvekten ligger200 kghøyere enn hos Nissan.

Når det gjelder konkurransen mellom de to store, Transit og Transporter, finner vi at Transporteren har klart oppgaven 0,04 l/mil rimeligere enn Transit Econetic. Så når det gjelder spørsmålet hvilken bil transporterer 500 kgrimeligst og mest miljøvennlig fra Helsinki til Oulo, har vi en relativt klar vinner i Dacia Logan. Alle de tre minste skal på papiret ha samme CO2-utslipp (137 g/km) så dieselforbruket blir utslagsgivende.

Lasterommet

Her er det naturlig nok store forskjeller mellom årets testdeltagere. Dacia er i utgangspunktet en stasjonsvogn som har et annet gulv uten brønner for føttene. Lasteromsvolumet er bare på 2,5m3, mens Forden har hele 6,5 m3 lasterom. Dacia er også den eneste som ikke leveres med skyvedører på sidene, men med vanlige dører som ikke slår spesielt langt ut. Løsningen er ikke god for innlasting av for eksempel kartonger. Nissan leveres med 2 skyvedører, mens de andre har flere valgmuligheter. Nissan får også positive positiv omtale for lastsikringskrokene i lasterommet, den eneste av testbilene som har surrefester på sideveggene. Transporter-utgaven i testen var utstyrt med topphengslet bakluke, men her kan kunden velge sidehengslete dører om ønskelig. Fiat Doblò er den eneste av ”småbilene” i testen som kan leveres i flere karosseri-størrelser som kort, lang, høy eller lav. Den kan også bestilles med 750 eller1000 kg lastekapasitet.