Nei takk, begge deler!

Flaggene vaiet som vanlig flott i den varme vinden på go-dagen 17. mai. Og aller mest vaiet det norske flagget som stemmen på Filmavisa sa. Vi kan feire vår frihet og uavhengighet som nasjon, og det i et samfunn som skaper mer verdier enn noen gang. Og vår velstand er tufta på inntekter fra salg av energi og fisk til verden og en god fordelingspolitikk. Men verden krangler om handel og klimaendringer og bærekraft, og i Trøndelag og Norge går diskusjonen mest på om flere vindmøller skal stå i den norske vinden i framtida. 

Spørsmålet om vindmøller på Frøya er et godt, men også sårt eksempel på diskusjonen om framtida, bærekrafta, nasjonen, det lokale og det demokratiske. Skal et lovlig fatta vedtak om utbygging av vindkraft kunne stoppes fordi det vil skade den lokale naturen og redusere livskvaliteten for de som bor på eller besøker øya? Er det å erstatte kullkraftlaga strøm med fornybar strøm i München viktigere enn å bevare natur og artsmangfold i den norske naturen? Hvorfor produsere mer energi når det kan spares enorme mengder både i privat og offentlig regi? Det fins gode argumenter i begge retninger, og vi er nødt til å si nei takk inntil vi har løsninger som ivaretar menneske, natur og klima.

Vi har mange sånne dilemma innen transport og logistikk; vi ønsker billig transport, gjerne av utenlandske sjåfører, men med utstyr, kompetanse og lovlydighet som skaper et trygt trafikkbilde. Hvem har ansvar og hvem skal løse det? Vi må si nei takk til billig transport som ikke er trygg.

Internettsalg gir butikk-døde bysentrum, autonome biler er ansvarsløse biler, osv.. Litt fakta, noen påstander, mange dilemma.

Ny og grønn teknologi er på vei på mange felt, og spesielt innen transport og logistikk, og det trenger virkelig Norge. Våre «fire store» på eksportsiden er olje, gass, fisk og metaller; produkter som sluker energi på veien ut i verden og som vanskelig kan bli smartere enn de er. Vi bor overalt og langt fra hverandre, og det å flytte varer og oss selv rundt er ressurskrevende. Og de globalt anerkjente forretningsmodellene er laget slik at det å pushe mange, mye, ofte og stadig selge nyere jakker og sko, skjermer og mobiler, og gjerne 3 selv om du trenger bare 2, er det mest lønnsomme.

Storskalafordeler gjør det lønnsom å produsere mye, sende mye og selge mye. Ny teknologi gjør at produkter må skiftes ut for bedret funksjonalitet, og høye reparasjonskostnader gjør det billigere å kjøpe nytt. Kapasitet skal utnyttes når det først er anskaffet, og det gir behov for å pushe mer enn hva som trengs. Det hjelper bare litt, og ikke på langt nær nok, at varebilene blir elektriske, hvis vi skal transportere, forbruke og kaste stadig mer. 

17. mai er vår beste dag; da gjenbruker vi bunader og lar dem til og med gå i arv. Det er en måte å handtere produkter på som er ganske bærekraftig selv om investeringen er høy. De strykes og sys om ved bruk av menneskelig energi fremfor kjøp og kast, og de gir verdier som tilhørighet og samhold. Kanskje spiser og drikker vi litt mye, men ser vi køene foran is-kioskene og pølsebodene er dette et godt tegn på at etterspørselen er større enn tilbudet, og det er også mer bærekraftig enn det motsatte.

Og det er barna og ungdommen i 17. maitogene som er framtida og håpet. Det er de som vil skole-streike for bærekraft. Og som vil lære noe nytt og nyttigere enn hva foreldrene lærte. Og når de skal lære seg fag, profesjon og forskning må denne være annerledes. Bærekraft som fag må sidestilles med grammatikk, Pytagoras.. Mer tverrfaglig og problemløsende og mer læring i virkeligheten. Vi trenger at elever og studenter får mer innsikt og praktisk prøving ute i bedriftene. Dette koster litt mer, men er en investering. Simulering og virtuell teknologi kan gi raskere og bedre forståelse, og en datamaskin kan til og med slå Magnus Carlsen i sjakk; tenk hva de kan gjøre for å finne bærekraftige logistikkstyringssystemer!

Og ny teknologi, metoder og teorier; Design for reparasjon, gjenbruk, utskifting og holdbarhet. Smarte klær som kan skifte farge og form skal designes. Smarte logistikksystemer skal være balanserte og sirkulære. 3D produkter som skapes på stedet bare hvis de trengs gir ingen sløsing. Mat er vanskeligst og viktigst; Fordi det kastes så mye, er så vann- og energikrevende, og å kaste mat er så forkastelig så lenge et eneste menneske dør av sult et sted på planeten.

Men vi må altså lære oss til å si nei takk til de nye produktene og systemene, hvis de ikke både er bedre og mer bærekraftig.

Det er vanskeligst for oss som er voksne, vi har tenkt så mye på gamlemåten at det er vanskelig å tenke nytt. Vi går stadig i baret, i hvert fall jeg. Og aller viktigst er det for oss som skal lære den nye generasjon noe de skal bruke for å skape bærekraft. Og vit at vi prøver. Fagene i høstsemesteret blir annerledes og inneholder mer bærekrafttematikk enn de vi gir eksamen i denne våren.  Og vi trenger gode case og inspirasjon fra dere i næringslivet, dere som skal ta i mot de nyutdannede ungdommene; framtida vår.