Jan Ola Strandhagen, professor logistikk ved NTNU:
Strandhagen betraktes som en døråpner for effektiv verdikjede. Ifølge professoren selv er logistikk kjernen i et moderne samfunn. Studenter og fremtidens logistikere er logistikkprofessorens viktigste sparringspartnere på teknologiens høyborg, NTNU, i Trondheim, hvor han har vært på fulltid siden 2014. Strandhagen var også nærmere 30 år i SINTEF, og har vært senterleder for SFI NORMAN (senter for forskningsdrevet innovasjon; Norwegian Manufacturing) fram til avslutningen i 2014. Foto: Per Dagfinn Wolden
Jan Ola Strandhagen, professor logistikk ved NTNU: Strandhagen betraktes som en døråpner for effektiv verdikjede. Ifølge professoren selv er logistikk kjernen i et moderne samfunn. Studenter og fremtidens logistikere er logistikkprofessorens viktigste sparringspartnere på teknologiens høyborg, NTNU, i Trondheim, hvor han har vært på fulltid siden 2014. Strandhagen var også nærmere 30 år i SINTEF, og har vært senterleder for SFI NORMAN (senter for forskningsdrevet innovasjon; Norwegian Manufacturing) fram til avslutningen i 2014. Foto: Per Dagfinn Wolden

Retur på retur?

Vi vil jo berge kloden vår og det er et sammensurium av tiltak som må til. Mye handler om politisk vilje, statsledere og aktivister. Noen har introdusert skam og det blir det mye krangel av. Men vi må finne nye gode løsninger fremfor å skamme oss over de gamle. Alt som ikke er spist, for gammelt, ikke virker eller er blitt umoderne er en klimaversting når det kastes. Kan vi bli bedre på returer, eller enda bedre; redusere eller unngå dem? Selv med en form for vekst? Med enda mer nytenking, ingeniørkunst og samhandling?

Det er vanlig å peke på energiforbruk og -kilder som leksjon 1 i hva som må til for å snu utviklingen i klimaet. Fornybar energi, energieffektivisering og redusert forbruk er en nøkkel til en mer bærekraftig utvikling. Men det er så mye mer som trengs. Å ha gode returløp er viktig på alle ballbaner. Og skal vi takle klimautfordringen må de globale returløpene fungere.

Trendforskere og rapporter sier at vi kommer til å bli flere på jorda som hver av oss skal forbruke mer. Det betyr mer produksjon og mer transport per person. Antall lastebiler over Dovre skal øke hvert eneste år så langt vi kan se. De antatt mer klimavennlige transportmidlene som båt og bane vokser mindre enn totalen. Det betyr mer som transporteres, mer som skal kastes, mer som skal returneres, mer ræl og mer søppel. Og nye produkter i alle retninger gjør at vi stadig oftere «trenger» noe nytt. Og dette har jo vært utviklingen i tusenvis av år, har gitt vekst og velstand og et praktisk liv som er fabelaktig for mange av oss, mens andre opplever at gapet mellom rik og fattig øker. I forhold til totalmengdene som produserer er faktisk returen målt i prosent på retur i noen sektorer. Slik kan vi ikke ha det!

Vi har rimelig gode retursystemer (søppeltømming, gjenbruksstasjoner, Fretex, osv) men ikke bedre enn at Atle Antonsen må på skjermen hver uke for å fortelle at du «må ta rei sammen» og sortere og returnere. Når den bensindrevne gressklipperen min harka i vår ble det av kostnadshensyn (for dyrt  reparere) besøk på kooperativen og jeg ble stolt eier av en batterielektrisk en. Den gamle står fortsatt i garasjen. Hva er problemet? Kan det løses? Hvordan? Av hvem? 

Kommentaren er skrevet til Transport Inside (TI), bransjens eldste nyhets- og informasjonsblad og leses av flere tusen bransjeinvolverte personer.

TI setter ekstra søkelys på bransjen med å invitere noen sentrale aktører til å formidle dagsaktuelle bransjetema i sin faste spalte, Innsikt.

Innspillene rullerer mellom aktørene i hver utgave av TI som kommer ut hver 14. dag.

Tidsskriftet er en del av samme mediehus (Bjørgu AS) som Moderne Transport og Anlegg&Transport, Mtlogistikk.no og AT.no.

Disse er faste bidragsytere i Transport Insides Innsikt: Erling Sæther, Flowchange, Geir A. Mo, adm. direktør Norges Lastebileier-Forbund (NLF), Sverre Myrli (Ap), medlem i Stortingets samferdselskomité, Ingrid Dahl Hovland, adm. direktør i Nye Veier, Jan Ola Strandhagen, professor logistikk ved NTNU og fagdirektør Arnt-Einar Litsheim i Norske Havner.

Redaktør for Transport Inside er Per Dagfinn Wolden.

 

Et grunnleggende problem (heter vel utfordring i dag) er det ansvarsskiftet som skjer i det vi kjøper noe, eller får det levert. Fram til dette punktet er det en business for noen å utvikle, designe, produsere, levere, transportere og selge. Med unntak av litt garantiordning tar nå individet og storsamfunnet over. I Norge tar kommunene ansvar for søppel, noen få bedrifter har litt business av å samle inn, og noen få andre av å håndtere, smelte om eller resirkulere. Men der vi før drev celluloseproduksjon langs elva i Norge samles papiret inn og sendes til Polen for resirk og gjenbruk. Bedre enn å brenne, men ikke bærekraftig ennå. Og kommunene bruker hvert sitt system og prinsipp for hva som skal sorteres hvor. Kan virkelig det være smart?

Neida, vi må satse enormt på utvikling av små og smarte reproduksjonssystemer. Celsa i Mo tar imot det meste av jern og stål fra Norge og mye fra Norden og er best på det. Men stålet finnes ikke i Mo selv om stedet geografisk ligger midt i Norge, og kundene er i hvert fall ikke der. Skal vi få til noe stort må vi tenke smått. Lokal energiproduksjon, små og smarte anlegg vil minimere transport og energibruk. Kanskje vanskelig for stål, men mulig for mange andre materialer og produkter. Selvsagt må vi stimulere slik at det kan bli business, så kanskje vi unngår å straffe med gebyr og avgift?

Og vi må virkelig finne en best practise  på sortering for dette er viktig både for produksjon og logistikk, men ikke minst mentalitet og viljen til å gjøre det. Hvorfor skal vi bry oss med å sortere når de i nabokommunen samler sammen i felles pose?

Men enda viktigere og vanskeligere er å unngå alt rælet. De hvitevarene vi kjøper i dag tar det mer enn ti ganger så lang tid å ta fra hverandre som det tar å sette dem sammen. Hvem skal gjøre dette da, og hvem kan tjene penger på det? Vi (i hvert fall jeg) kjøper ny klipper i stedet for å reparere. Og det er like kostbart å skifte ut deler. Vanskelig å oppgradere. Timeprisen for reparasjon og bytte er altfor høy til å være lønnsom så til slutt må jeg til Heggstadmoen (bare jeg får tid) og betale noen kroner for å returnere den.

Så hvordan skal vi få til en enda bedre retur og utvikle bedre returløp? Er det mulig uten mer byråkratisering, avgifter og nedgang i levestandard og livskvalitet. Nja, det er krevende med alle de bedriftene, produktene og varene som vi har i dag enten de er i bruk eller er i garasjen.

Det er få av oss som vil sløse og kaste, men det er fortsatt ofte det billigste for vår egen lommebok og dessverre skikkelig dårlig for klimaet. Fremtidens ingeniører og produktutvikler må fortsatt tenke design for produksjon og design for montasje og transport. Men det er ikke nok. Det vi må få til er design av produkter for demontering, enkel reparasjon, oppgradering eller utskifting. Våre gamle produkter må kunne bli smarte ved et enkelt grep hjemme på kjøkkenet og i garasjen. Og det må skje på en smart måte. Ny elektrisk gressklipper hjelper bare litt hvis den 90% brukbare bensindrevne kastes; tenk om vi kunne elektrifisert den i stedet?

Kunnskapen og lærebøkene mangler mye av dette. Så jobben er stor. Men den er påbegynt. Skal det bli fart i dette må det forstås og villes i alle ledd. Jeg tror ungdommen er på vei, det er vi gamle som henger etter. Ta rei sammen!

Til toppen