Livreddende logistikk

BRÜSSEL: Som feltlogistiker i Leger Uten Grenser har Steinar Sundelin (35) sett mer lidelse og nød enn de fleste. – Men muligheten til å hjelpe veier opp for alt det fæle man ser, sier han.

Publisert Sist oppdatert

Til Leger Uten Grensers (MSF) feltsykehus i det nordvestlige Syria kommer en lastebil med fem barn på lasteplanet. To av dem skriker, mens to er helt hvite i ansiktet. Bårebærerne tar med seg fire av barna. Én gutt ligger igjen. Død.

- Da ble det opp til meg og en annen å bære ham til området der vi legger de døde. Da jeg kom ned igjen til sykehuset hørte jeg skrikene fra et barn som akkurat ble født. Det var en voldsom kontrast mellom et nytt liv på den ene siden, og et dødt barn på den andre. Det er definitivt den sterkeste episoden jeg har opplevd.

Det forteller Steinar Sundelin fra Oslo ved et cafébord på en uterestaurant i EU-hovedstaden Brüssel. Kontrasten fra der MT møter ham til jobben Sundelin har gjort som logistiker i Syria og Sør-Sudan, kunne knapt vært større. Etter to perioder som logistiker i felt, jobber han nå en periode ved MSFs kontor i Brüssel, mens han venter på nye oppdrag i felt.

Med en bachelor i hospitality management og en master i politisk økonomi, var Oslos restaurantliv en god stund arenaen der Sundelin tjente til livets opphold, før han gikk inn i Leger Uten Grenser.

Ansvar for alt

Som feltlogistiker er det Sundelins hovedansvar at alt som trengs for at legene til organisasjonen skal gjøre jobben sin, er på plass. Det inkluderer alt fra lokaler, via medisiner og operasjonsutstyr, til elektrisitet, mat og vann.

- Det er mitt ansvar å bestille varene, kjøpe det inn. Bygge det som må bygges, kaste det som må kastes. Sørge for at vi har hus og seng til både oss og pasientene, og planlegge alt som trengs av transport, forteller 35-åringen engasjert.

Men i felt er det ikke snakk om kontakt med godt organiserte logistikkselskaper, lagre med fancy WMS-programmer og forutsigbare leveranser. Det er heller snakk om improvisering, bruk av lokal kompetanse og for å få varer inn i Syria regelrett smugling.

- Da jeg kom til Syria i oktober 2012, hadde vi vært operative i en hule siden begynnelsen av august der vi hadde operasjonssal. Dette området ble etterhvert så «hot» med bombing, at vi bestemte oss for å trekke oss litt tilbake. Vi fant etterhvert en kyllingfarm, som vi bygget om. Den inneholder nå jordmødre, psykologer og allmennleger i tillegg til kirurgi, forteller Sundelin.

- Jeg jobbet mesteparten av tiden min i nabolandet, og jobbet med å få fraktet varer inn i Syria. Det var til tider veldig vanskelig siden det varierte veldig hvor hjelpsomme nabolandet var, og hva de tillot og ikke tillot. Selv om det var utrolig mange som gjorde mye for å hjelpe oss, er det storpolitikk inne i bildet, og da kunne det variere fra uke til uke hva vi fikk lov til å frakte, sier Sundelin.

Måtte smugle

Mye av det som skulle inn til Syria, måtte regelrett smugles. De som står for den konkrete utførelsen av smuglingen er «lokale helter», som Sundelin måtte bruke mye tid og krefter på å rekruttere. Det kan være en bonde med en traktor, eller en kjøpmann med en lastebil.

- Stort sett går det greit å frakte medisiner over grensen gjennom offisielle kanaler. Men for å drive et sykehus trenger man også diesel, bensin, verktøy, mat og vann. Det er ikke alltid så lett å forstå. Man blir en forhandlingsperson. Det blir mange timer med tedrikking med lokale folk, organisasjoner og myndighetskontakter for å få dem til å skjønne at det er nødvendig. Jeg liker heldigvis te, ler Sundelin.

Sundelin var i Syria fra oktober 2012 til april 2013. Hans første oppdrag for Leger Uten Grenser far fra januar til august i 2012 i Sør-Sudan.

- Det er veldig stor forskjell på de to stedene. I Sør-Sudan har vi vært i mange år, og forholdene er mye mer strukturert, sier Sundelin.

Ny hovedstad

I Sør-Sudan var Sundelin stasjonert i den unge nasjonens nye hovedstad Juba, som ifølge Sundelin er en landsby som plutselig er blitt hovedstad – uten helt å skjønne konsekvensene.

- Veier fungerer ikke, det er ikke skikkelig opplegg for strøm og vann er problematisk. Etter mange år med konflikter er dette et land med svært lavt utdanningsnivå, og mye av det vi gjør er kursing og opplæring, sier Sundelin.

- Min jobb var å sørge for at vårt kontoranlegg, lager og husene der vi bodde, fikk de forsyningene som trengtes. I tillegg til å organisere all transport inne i hovedstaden.

Hovedprosjektene til MSF i Sør-Sudan ligger imidlertid ikke i Juba, men i flyktningeleirer som kan ligge svært utilgjengelig til. I regnsesongen, som varer fra juni til november, blir det nærmeste umulig å kjøre på veiene i landet. Resten av året er det tørke, og vannforsyningen blir problematisk.

- Det finnes flere muligheter for å skaffe vann. Nilen renner jo gjennom Juba, og man kan få vann derfra. Det finnes et renseanlegg i Juba, men det er avhengig av bensin og det varierer om det er i drift eller ikke. Jeg må uansett teste vannet som leveres for kvalitet, og er det ikke godt nok må man finne en nødløsning eller man må rense vannet selv. Vi har i tillegg boret et eget borehull for vann der vi har montert vårt eget rensesystem. Ute i bushen varierer det veldig hvordan vi gjør det, men det er mye boring av borehull og montering av renseanlegg, sier Sundelin.

Strømforsyningen ute på prosjektene er avhengig at det kan fraktes diesel til generatorer. I Juba kan MSF kjøpe drivstoffet lokalt, men det må fraktes ut til prosjektene i «bushen».

- Da gjelder det at prosjektene planlegger godt i mai, slik at man får fraktet inn forsyninger for hele regnsesongen, sier Sundelin.

Bruker lokal ekspertise

MSF etterstreber å bruke så mye lokal kunnskap og kompetanse som mulig, og å kjøpe forsyninger på det lokale markedet. Det er en hårfin balansegang, siden man ikke ønsker å ødelegge markedet for lokalbefolkningen.

- Vi skaper en større krise om vi tømmer det lokale markedet for vår egen skyld, og for å ikke gjøre det må vi frakte inn mat. Det samme gjelder byggemateriell. Om vi kjøper for mye lokalt, vil prisene stige voldsomt, og da kan det bli umulig for lokalbefolkningen å handle, forklarer Sundelin.

Som logistiker er en del av Sundelins oppgaver å rekruttere lokalt ansatte. I et land som Sør-Sudan kan det være en svært stor utfordring.

- Da jeg skulle ansette noen vakter laget jeg et spørsmålsark der et av spørsmålene var «Hva tar du med deg på jobb?». Da var det naturlig for dem å svare pil og bue, spyd og kniv, forteller Sundelin.

Men MSF har aldri væpnede vakter. Vaktene som ble ansatt fikk utdelt en fløyte og beskjed om å løpe å gjemme seg om det skulle bli bråk.

Sykehus raidet

Og bråk har det dessverre blitt en del av. Tre år på rad har bander raidet et av feltsykehusene, og flere områder preges av stammekrig. Myndighetene i Juba har ikke nevneverdig kontroll på det som skjer på landsbygda. For MSF er det ekstremt viktig å holde på nøytraliteten.

- Det er utrolig mye jobbing med å reise rundt å prate med alle parter. Det å opprettholde nøytralitet i et konfliktområde er en kjempejobb. I bushen er det mange stammeledere som har mye å si. Uansett om vi har forhandlet og fått godkjennelse til noe fra hovedstaden, må vi forhandle på nytt med de lokale stammelederne når vi kommer ut dit, sier Sundelin.

Med to oppdrag i felt er 35-råringen snart klar for nye oppdrag. I løpet av høsten går kontrakten han har med MSFs Brüssel-kontor ut, og da vil han ut i felt igjen. Aller helst ønsker han seg til et nytt sted.

- Nå har vi vært så lenge i Syria at rutiner begynner å komme på stell. Det begynner å bli strukturert og vi følger alle prosedyrene våre. Den stillingen jeg vil få om jeg reiser ned dit igjen, vil bli mindre impulsiv. Jeg vil gjerne dra et nytt sted. Det er nettopp den impulsive problemløsningen jeg synes er morsom, sier Sundelin, som er sikker på en ting, nemlig at den tøffe jobben han har valgt er givende og meningsfull.

- Ute i felt tviler man ikke på hvorfor man er der. Det er en mening bak det, konkluderer han.

Denne artikkelen er en del av en større reportasje om Leger Uten Grensers logistikk, som du kan lese i Moderne Transports nr. 8 2013.